Tusen takk!

Jeg har verken mange følgere på bloggen eller nok lesere til å havne på blogg-toppen, men vet dere, det går så fint! For det handler, egentlig ikke om hvor høyt oppe jeg er eller hvor mange følgere jeg har, så fremst at de som tar seg tid til å lese det jeg deler, er fornøyde.

Innlegget jeg publiserte i går skrev jeg for en stund siden, men når noe føles privat og det kan oppleves som akkurat det for de som leser det, avventer man å trykke på "publiser" før man har fått litt innabords...

Takk til alle dere som har sendt meg private meldinger på Facebook, SMS og som har stoppet meg på jobben for å meddele hvor reflektert innlegget var og at det faktisk ga dem verdi. Det betyr mye for meg og det gir absolutt mer motivasjon og trygghet til å publisere mer av både gamle skriblerier og nye innlegg.

God kveld :)

Til Camilla 13 år

Jeg føler for å gi deg en stor klem, prate med deg og virkelig lytte på hva dine tanker og planer er. For jeg ser på hele deg at du er en dyp, empatisk, til tider svært følsom, men samtidig så modig og sterk jente. Jeg er nysgjerrig på å høre mer om din historie og hvorfor du ser for deg akkurat den fremtiden som du gjør.

Siden det er jeg som kjenner deg aller best, for jeg er deg bare i en 17 år eldre versjon, vet jeg hvor bekymringsfull, pliktoppfyllende og fornuftig du er, spesielt i disse dager. Jeg ønsker derfor med dette brevet å avkrefte noen myter som for deg er sannheter, gi deg noen råd og føringer, men så er det helt opp til deg om du vil gjøre som jeg sier eller ikke. 

Du har alltid følt deg litt "annerledes" og litt mer sær enn dine venninner og vet du, det vil du nok alltid føle fordi det stemmer. Du virker litt mer intellektuelt moden enn dine jevnaldrende og det er en av grunnene til at du trives best i samtaler med eldre mennesker og at venninnene dine i dag ofte kaller deg for veslevoksen, "mor" og kjedelig. Du lar deg ikke pirke på, du har dine egne meninger og vet hvem du er, men du synes det er kjipt å ikke være like bekymringsløs som venninnene dine.

Jeg ønsker at du skal stoppe litt mer opp, Camilla, lytte til og føle på hva dine behov er og hva du trenger i livet ditt for ha det virkelig bra. Når du har tenkt og kjent litt på dette, skal du allerede nå begynne på reisen som vil føre deg til ditt kall. Snakk gjerne med bestefaren din, mor, onkel og tante, de har nemlig mange gode råd å komme med og som du bør ta til etterretning. Hold for all del på integriteten din. 
Du trenger ikke å være så alvorlig hele tiden. Det finnes ikke en eneste vellykket og suksessrik person som ikke har gått på trynet. Det er normalt og det handler mer om hvordan du reiser deg etter et fall, ikke antall fall. Jeg sier dette til deg fordi du som tenåring har en tendens til å velge det som er mest fornuftig og ikke nødvendigvis det som står hjertet ditt nærmest.

Jeg kan virkelig ikke overse varseltrekanten som blinker strekt og rødt der fremme. Dine tanker, din selvfølelse og ditt selvbilde kan få en drastisk vending når du er 16 år om du ikke gjøre noe med dette i dag. Du kjenner allerede små stikk til disse tankene og følelsene i dag og jeg ber på mine knær - ta disse tankene om deg selv på alvor og våg å dele det med noen. Gjerne med venninnen din nedi veien, for hun vil forstå. Gå til helsesøster på skolen, hun kan nemlig forsikre deg om at mye skyldes hormoner, at du er i ferd med å på bli en kvinne og hun vil kunne henvise deg videre hvis tankene du har ikke er helt "innen for". Hjemmesituasjonen er ikke optimal og det er mye som skje der som gjør deg stresset og lei deg. Dette er et tema du også kan dele med helsesøster, noe du bør gjøre.

Tren og spis mat for å oppnå kravene til politihøyskolen, men ikke tren for å se bra ut, det gjør du allerede! Ta til deg alle de komplementene du får fra guttene og tro på dem. En gutt holder heller munn enn å gi et komplement bare for å være snill. Ikke sammenligne deg med noen andre, for det vil ødelegge deg.
Forresten, den gutten som du har vært forelsket i siden du var syv år og som alltid har virker helt uoppnåelig, han får du! Dessverre, vil du bli litt skuffet, for det viser seg at han ikke er så perfekt som du trodde. En veldig fin person, men ikke den riktige for deg.

De nedlatende tankene om deg selv som poker deg fra sidelinjen i dag, vil få overtak på deg hvis du ikke velger å handle. Det du nå tenker vil gjøre deg vellykket, suksessfull og perfekt, vil heller ødelegge deg og gjøre deg mislykket, deprimert og ynkelig. Du kommer til å miste masse hår, miste menstruasjonen, miste den muskelmassen du har bygget opp og miste deg selv hvis du velger å gi mer bensin til disse tankene. For ikke å nevne videregående. Videregående skole kommer til å bli dine tre verste år i utdanningssammenheng og tre år hvor du bare eksisterer, men ikke lever, hvis du velger å behandle deg selv som din verste fiende.

Jeg håper ikke jeg gjør deg redd ved å fortelle deg alt dette. Jeg er bare ærlig mot deg. Det skal nemlig sies at, uansett om du velger å gjøre som jeg sier eller ikke, vil du nå de målene du setter deg. Du vil oppleve intens og ekte kjærlighet, kjærlighetssorg, intimitet, forsvars livet, død, nye vennskap, flere arbeidsgivere, mestring på universitet(ja, kan du tro det? Noe skjer i tyveårene som gjør at du velger en litt annen vei enn politihøyskolen). Du vil oppleve å gi slipp, flytte hjemme ifra, brudd, svik, ta tattoovering, dra på flere lengre reiser helt alene, ta avgjørende valg for fremtiden din og ikke minst, kjøpe deg din egen leilighet før du fyller 30 år. Det vil komme en periode i tyveårene der du vil se tilbake på den testen du akkurat har tatt i samfunnsfagtimen som handler om hvilke yrker som passer deg best. Du vil stusse over hvorfor du ikke tok resultatet av denne testen mer på alvor.

Avslutningsvis, ønsker jeg at du skal vite hvor fantastisk bra, lojal, ærlig, tro, rar, morsom og modig du er, Camilla. Alt det de nærmeste beskriver deg som er du. Du vet at moren din har rett i så og si alt og at henne får med seg alt, og at faren din har rett når han sier at gutter liker jenter med kjøtt på beina. Selv om han i disse dager irriterer deg så det svartner for deg, er lillebroren din den gutten du kommer til å trenge og den gutten du for alltid kommer til å elske høyest av alle gutter.

Du har et lånt liv her på jorden. Gjør det beste ut av denne tiden og gå de veiene som føles riktig for deg. Ta sjanser. Det vil alltid være noen som er uenige i dine valg, men det er ikke ditt problem. Du er ikke dem, og de er ikke deg.

Jeg heier på deg og det kommer jeg alltid til å gjøre.

De aller beste hilsner fra 
Camilla 29 år

Full av følelser

Når du bare vil eksplodere
fordi det ikke kommer ut i riktig ende
Når du bare vil legge deg i fosterstilling
være for deg selv og i hvert fall ikke ligge inntil noen

Når du plages av at systemet er forsinket
Og du ikke vet grunnen

Når du skulle ønske at kroppen var i balanse 24/7
fordi du hater følelsen av å ikke være på topp
Av hva du anser som effektiv, produktiv og vellykket
Og så skal denne dritten ta knekken på deg?

Kom deg ut
Dritt, møkk, bæsj

Du vet det kun er dine egne følelser og vrangforestillinger
Det gjør det allikevel ikke bedre
Spesielt ikke nå når det gjaldt som mest
Da svikter du, kjære kropp, som burde kjent meg best

Å få profitt ut av egne vanskeligheter

Det er ingen nyhet om at jeg snakker svært tett med vennene mine. Jeg kan snakke løst og ledig om alt, det er kun fantasien som setter sperrer. Dette sagt, så klart faller det meg mer naturlig å gå i dybden av et tema med noen bestemte. Det betyr allikevel ikke at de andre ikke gir meg mening! Nok babbel. Dere forstår!

Jeg opplever å komme over overskrifter, innlegg, bilder og TV-serier som handler om depresjon, angst og psykiske lidelser. Det finner jeg interessant. Jeg er virkelig for det å være åpen om temaene, spesielt psykiske lidelser og sykdommer, av den enkle grunn at dette har vært neglisjert i så mange år. Det er først når mennesker med en diagnose eller påvist psykisk sykdom står frem og viser andre sider ved seg selv at omverden får en større forståelse. At personene viser at de ikke er sykdommen, men at sykdommen er en del av dem. Som i TV-serien "Stemmene i hodet" på NRK 1. Svært beundringsverdig og lærerrikt. Ved at personer med faktiske psykiske sykdommer står frem og forteller, kun da kan vi andre ta lærdom av det. Hvor ekstremt modige er ikke de som har stilt opp i programmet? De har blottlagt sine innerste og mest skamfulle tanker og følelser ovenfor Norges befolkning? Jeg blir stum. Da snakker vi om å være modig, vis og stor. Til sammenlikning, du er ikke vis, modig eller stor når du forteller en kollega, venninne eller familiemedlem at personen gjorde deg ille til mote den...gang. Det blir bare barnemat i forskjell.

Jeg er for at vi alle skal bli mer opplyst om alle temaer, overskrifter, fakta og sannheter som finnes der ute. Jeg er for at vi skal få all den kunnskap og informasjon vi trenger for å ta et standpunkt. Jeg er dog ikke for at media-Norge skal gjøre enkeltindivider til kjendiser på bakgrunn av de forteller om en vanskelig periode på bloggen sin eller på Youtube. For helt ærlig, hvis en person står frem og sier de har vært deppa over en lengre periode og kaller det for "depresjon", latterliggjør man de personene som faktisk har vært i en depresjon. En genuint depressiv person gjennomskuer lett de personene som bare bruker begrepet for sin egen vinnings del eller for andre formål. Vil tro en psykolog vil fange opp det samme. Det er når jeg kommer over dette at jeg blir provosert og tidvis, irritert. Alle har vi det vanskelig i ny og ned - det er livet. Å blande tyngre stunder med at man er deprimert blir for meg feil. Det er rett og slett disrespekt for alle de der ute som lever i en konstant depresjon eller jobber seg ut av det. Ikke nok med det, men for meg viser det tegn på selvmedlidenhet og noe dårlig selvinnsikt... Og nei, jeg mener ikke å fornærme noen, men hvis noen blir det av mine ytringer, be my guest og fortell meg deres synspunkter for da vil jeg kanskje lære noe nytt.

Mange oppegående bloggere og journalister dere ute synliggjør hvilken negativ retning vårt samfunn har tatt. Og hvem er samfunnet? Det er meg, deg og oss alle samlet. Det er altfor mye fokus på det ytre, det "perfekte" og det overfladiske. Hvor ble det av det indre? Jeg vil ikke bli så trangsynt som å si at, de fleste er overfladiske i dag, for hvor har jeg referansene mine fra til å mene det? Teoriene, erfaringene og opplevelsene mine sier nok, men jeg vil ikke trekke alle unner en kam, dog det frister.

Hvis man genuint ønsker å hjelpe andre mennesker ved å være åpne om egne vanskeligheter, bør man trå varsomt og velge ord, uttrykk og begreper med omhu. Da viser du respekt og ydmykhet ovenfor deg selv og alle de som er i samme situasjonen som deg.

Vel, mine tanker og meninger denne tirsdags formiddag. Hva man begynner å gruble over når man er sykemeldt grunnet en operasjon i venstre fot! Bra at den blir visuelt "penere" til sommeren. Da har jeg nådd målet "Sommerkroppen 2017"...

Vårt hellige kjærlighetsrede

Tiden er snart her, hvor du blir enda mer nær
Fra tidlig morgen, til sent på kveld
Kommer jeg hjem og du gjøre meg bekvem
En hverdag jeg har savnet som nå blir er reell

Å bygge oss, har vært som å vokse opp
Fra å være liten pike, til å bli stor jente
Du gir så mye glede, omsorg og kjærlighet
Du gjør meg til en finere person med dine kloke og milde ord

Jeg har sagt det før og jeg sier det gjerne igjen
"Jeg ser så innmari frem til å skape et hjem"
Der vi sammen skal bo, foreløpig bare oss to

Tiden er øyeblikkelig inne
Hvor vi sammen skal lage nok et minne
Hvor dagene går og hjemmet består
Der vi begge vil være tilstede
I vårt hellige kjærlighetsrede

Gitt deg selv hen

Du har gitt deg selv hen
Med alt du er
Med det du mangler
Av respekt ovenfor henne

Når dere ikke er sammen
Merker du hennes tydelige nærvær
I hjertet ditt
En plass for de aller mest spesielle

Hun føler seg som nummer to

Varmen og lukten fra huden hennes
Minnes du der du ligger for deg selv
Våget du for mye?
Var du for snar?
Ingen av dere har svar

Du har vært sårbar fra starten av
Hvorfor kan hun ikke se?
Du har vært naken og tidvis svak
Åpnet opp så godt du kunne
Hvorfor er det så vanskelig å se,
for henne?

Du er modig, står for dine valg
Selv når det ikke gir gjenklang
Dedikert og motivert, ikke faen om du gir opp
Diggeste kroppen du noen gang har fått

Hun er så mye mer
Så mye mer verdi
Enn hva du selv forutså
Det må begge forstå

Altfor verdifull til å la gå
Det er derfor du står
Holder dine ord for hva de er verdt
Du vet det er dere to
Det hjelper også henne til å tro
At du er god

Du er best, ingen protest
Står hun selv imot
Er hun selv en idiot

En kriger


Jeg er virkelig fantastisk
Så sterk, så dedikert, så intelligent
Jeg har alltid vært det

Aldri falt for gruppepress
Bare vært slave for mitt eget syke press
Gjør dette meg svak eller sterk?
Jeg har ikke svaret, men utarbeider et verk

Unnskyld, kjære, for at jeg er som jeg er
Men det er du som velger å bli
Jeg har bedt deg gå
Lytt, gode du, jeg vil ikke være til bry

Feiler på en eller annen måte hver eneste dag
for et jag
Ikke sjeldent vil jeg sovne inn for noen måneder
Våkne opp igjen å gi meg selv en helt ny start

Men nei, det blir feil
For hva skjer med deg, de og dem?
Et helt hvitt, nytt og blankt ark
Er det verdt det?

Jeg er virkelig fantastisk
Så sterk, så dedikert, så intelligent
Jeg har alltid vært det
Det er det de har fortalt meg

...

Det helligste forholdet jeg har per dags dato

De har vært venninner i 15 år. De møttes første gang på videregående skole og det sa klikk med det samme. Den dag i dag tenker de det skyldes at de var to av få som kom fra østkanten av Oslo. Resten av klassen kom fra sentrum eller vestkanten.

De første månedene av skoleåret begynte med en real klassekamp(mellom de fra vestkanten). Kampen dreide seg om hvem som hadde de beste synonymene og innfallsvinklene på et innlegg, bok, analyse, mening eller tittel. Kjernen i ytringene deres var jo det samme(det skjønte vi fra østkanten av Oslo), men vestkant-valpene måtte absolutt konkurrere, bevise at de var noe. Mange var det allerede, men de visste det ikke da. Som meg. Jeg ve visste at jeg var noe!

For disse to sjele-venninnene, så hadde begge en overfylt koffert fra fortiden allerede og begge hadde mye av de samme utfordringene når det kom til... Ja, hva skal man si? Selvverdi, selvfølelse og selvbilde? De hadde en forståelse for hverandre som de ikke hadde følt på fra andre venninner tidligere og kommunikasjonen de to hadde mellom seg, var og fremdeles er, magisk.

De første 3-5 årene av vennskapet var preget av oppturer, noen få nedturer, reising, testing og selvutvikling på hver deres kant. Begge var de opptatt av sine nye venner og begge prøvde å finne sin plass i livet. Etter hvert som årene gikk skjønte begge to at de ikke tilhørte en bestemt gruppe mennesker og at det var utfordrende å sette en merkelapp på dem begge. De følte seg ikke som alle andre og de ville ikke være som alle andre heller.

Videregående skole ble for dem begge tre utfordrende, morsomme, lærerrike år og i dag virker disse årene veldig fjerne for dem begge. Det var så mye annet som skjedde i livene deres og spesielt hun ene av dem meldte seg ganske greit ut fra det hele(les: forfatter av denne bloggen). Det skyldes hennes personlige utfordringer, men samtidig følte hun at klasse- og skole miljøet var både overfladisk og falskt. 

Årene gikk og de gikk fort. Etter videregående begynte de på hver sin sin reise, men uansett hvor langt fra hverandre de var, holdt de kontakten hele veien. De hadde alltid vært flinke til å uttrykke hva de følte for hverandre, vennskapet og for hver eneste bursdags- og julegave de ga hverandre, var dette nøye gjennomtenkt. Fra deres aller første møte hadde de begge, ubevisst, jobbet med relasjonen seg i mellom og bygget en trygghet og visshet om at, dette var ekte. De to var ekte mot hverandre.

Ettersom årene gikk, kom de hverandre stadig nærmere. De traff hverandre oftere, de snakket oftere på telefon, de skrev alltid lange meldinger på Facebook eller sms og når de var sammen, gikk praten i et. De hadde alltid noe å snakke om og grunnet dette holdt det ikke å sette av en middags-date en ettermiddag her og der. Deres samvær måtte alltid inneholde overnatting.

Fra dag èn hadde de klart å vise sine sårbare sider og ikke minst, snakket om det. De tok begge sjanser, de begge var redde, men ingen av dem møtte den andre med fordommer. De åpnet hjertene sine mer og mer jo lengre inn i vennskapet de kom og det føltes alt annet en feil. De kunne fortelle hverandre alt. De kunne diskutere om alt og alle, de kunne være uenige og selv om det skapte en litt anspent stemning mellom dem der og da, aksepterte de at de var uenige og lo av det hele. De var og er fremdelestrygge på hverandre.

Jeg har her, beskjedent og åpent beskrevet mitt vennskap med min aller beste venninne. Hun er som en søster for meg. Jeg kan lett snakke med henne hver eneste dag og det føles helt naturlig. Som om henne alltid har vært der. 

Jeg betviler ikke for at, enhver relasjon, om det er med en venn/venninne/kjæreste, må få tid til å utvikle seg. Dette er hva jeg har lært fra alle mine vennskap og med min nåværende kjæreste. Alt blir bare bedre om begge "føler" noe godt og spesielt fra starten av, at følelsen er noe man vil bygge videre på, man ser en fremtid med vedkommende og man begge er tålmodige, åpne og fulle av kjærlighet. Det er da man kommer i mål til slutt. Det er verdt det.

Mulig jeg endrer mening en gang i fremtiden, men per i dag er Lillegull det helligste forholdet jeg har som ikke er bygget på en tvangstrøye - blod. Hun er den som alltid stiller/har stilt opp, som alltid får meg til å føle meg verdsatt, som gir meg de sykeste latterkrampene og som jeg alltid vet kommer med ærlige og rasjonelle svar. Personer som Lillegull er enkle å forholde seg til og jeg kan virkelig ikke se for meg en hverdag eller fremtid uten henne.

Du er den jenta jeg elsker, A.L og jeg skal for alltid elske deg <3

2016 - Skyggens år

2016. Om 25,5 timer er du over. Du er fortid, du er historie. 

Jeg vet ikke helt hva jeg føler for året og bare det er jo litt bekymringsfullt, eller? For ja, når jeg ser tilbake på 2016 og føler på hvordan jeg har det inni meg akkurat nå, så må jeg innrømme jeg føler et snev av tomhet, men en slags, lettelse også. 2016 har gjort så sinnssykt inntrykk på meg på både godt og vondt. Jeg føler ikke jeg har oppnådd så mye, jeg føler jeg har tråkket i salaten utallige ganger, spesielt privat og jeg blir tynget av all motgang dette året har gitt meg. Men. Når jeg velger å gå for å faktisk fiske etter oppturene, fremgangen, gledene, opplevelsene, menneskene og kjærligheten, så har det skjedd en del positivt, allikevel:

- jeg har på egenhånd kjøpt meg leilighet
- jeg har formet og utviklet en ny stilling på jobb, med god hjelp og støtte fra lederen min
- jeg har vært på jobbtur til Marbella
- jeg dro på ferie til Hellas alene
- jeg overrasket kjæresten med Krakow-tur
- jeg dro på en helgetur med en venninne til Warsawa
- latterfulle FFF-fester med jentene mine
- jeg hadde en super 17-mai feiring med gode venner og par
- jeg deltok på prideparade
- vellykket sommerfest med latter, spill og fall på Frogner
- fått minst to brev fra fadderbarnet mitt
- jeg overrasket kjæresten med en plutselig surprise-party som ble mer vellykket enn hva jeg hadde sett for meg
- jeg har klart å ikke jobbe etter at jobbedagen faktisk er over
- jeg jobbet som bartender for første gang på Sommerøya
- jeg og kjæresten besøkte Ålesund for første gang og feiret 30-års dagen til venninnen min
- jeg opprettet denne bloggen
- jeg har vært på min første nissefest
- jeg har hatt mange latterkramper, spesielt med Lillegull
- jeg spiste utallige Fjordlands-middager uten å bli mer mentalt forstyrret enn hva jeg allerede er
- jeg lagde hjemmelagde elgeburgere for første gang sammen med typen. Nammis!
- jeg har fått to nye venner. Disse to har vært kolleger tidligere, men nå anser jeg de som kompiser
- jeg har sagt at jeg elsker bestevenninnen min, noe som er så sant. Uten henne så... <3
- jeg og typen har kommet hverandre mye nærmere. Han er så fantastisk og spesiell på så mange måter <3
- jeg har endret mening og syn på en del ting
- jeg har skrevet mange dikt og noveller
- operasjonen min på foten gikk overraskende bra
- jeg har blitt mindre redd for å stifte egen familie

Så, tross masser av motgang, tårer, irritasjon, tilbakeskritt, oppgitthet, frustrasjon og ensomhet, har 2016 gitt meg store ting og det må jeg sette pris på. En lærdom og en påminnelse for 2017 er at jeg fokuserer mer på det som er bra i livet mitt, at jeg er bra nok som jeg er og at jeg vil tilbake til den sinnstilstanden jeg hadde i 2013-1014. Den gang var jeg sjef i eget liv, lot meg ikke påvirke av andres forventninger og krav, men gjorde mye mer av det som gjorde meg glad, motivert og energisk. Dette vil jeg ha mer av i 2017 og jeg håper 2017 vil gi meg en god start.

Til deg som leser: Beklager, hvis du opplevde dette innlegget som negativt og energi-tappene. Allikevel, håper jeg du sitter igjen med følgende tanke: "Herlighet, jeg er glad i meg selv og livet mitt". For ja, det skal du være og det skal du holde på :)

Riktig godt og trygt nyttår til deg og dine!

En desember morgen


En desember morgen
Tåkete, snøfall, friskt, ikke så altfor kaldt
Ut av tåken kom du vandrende
Så ensom og alene
Det stakk i hjertet. Magesekken krympet enda et hakk
Frokost ikke inntatt, men der og da forsvant matlysten helt
Hva gjorde du ute så tidlig? Hvor hadde du vært?
Hvor var du på vei? Var du deg selv?

Da det ble dere to, tror jeg ikke du så for deg en fremtid som du er i
Da det ble slutt, ga du i hvert fall opp livet ditt
Sjanser gitt, løfter brutt
Ord ble sagt, ikke etterfulgt 
Tårer, rop, skrik i sinne og skuffelse

Ut av tåken kom du vandrende
Så ensom og alene, nesten litt forlatt 
Forlatt av oss, men mest av deg selv

Fornuft fremfor følelser for så å ta en vurdering

"I jakten på en bedre partner må du la fornuft gå foran følelser, og vurdere hva slags partner du egentlig vil ha"
- Ukjent

I mitt tankespinn kom denne setningen opp til meg. Jeg må ha lest det et sted eller hørt det av en eller annen, for jeg kan umulig ha klart å sammenfatte hvordan man kan finne sin rette ned til en, enkelt setning.

Jeg tror jeg alltid har fulgt fornuften, men kjent på masser av følelser. Jeg har handlet etter hva som har vært fornuftig, hva som vil gagne meg i det lange løp og heller tillat meg å kjenne på gleden ved resultatene som fornuftige valg har gitt meg. Det skal sies at det har vært områder av livet og valg som jeg har tatt (og som jeg fremdeles tar), som garantert ikke gir/har gitt avkastning i fremtiden.

Når det har kommet til gutter og kjærlighet lurer jeg selv på hva jeg har lyttet til oftest, fornuften eller følelsene? Jeg tror, følelsene, men så har aldri fornuften eller skepsisen sluppet taket. Er det slik at det er hodet som bør få mer makt enn følelsene når man velger en partner? Hva om hodet ikke vil, men følelsene sier noe helt annet? Hva skal man stole på?

Vi hører mange historier om menn og kvinner som bare "følte det" da de traff hverandre. De skjønte det der og da at, dette er mannen jeg skal dele livet mitt med eller dette er kvinnen som skal bli mor til mine barn. Her er det jo følelsene som snakker, eller? Det er innmari lett å bli forvirret og selv om jeg er i et nokså stabilt, lidenskapelig og kjærlig forhold, må jeg innrømme at jeg lar meg selv drive inn i en spiral av spørsmål og undring. Til både meg selv og han.

Jo eldre man blir, jo flere erfaringer har man i kofferten. Forhåpentligvis, har man blitt bedre kjent med seg selv og mer bevisst på hva man trenger i et parforhold for at dette forholdet skal ha en verdi. Det er ikke å legge skjul på at, ja, årene går og de går fort. Det er derfor jeg tror det kan være lurt om man handler med både hodet/fornuften og hjertet/følelsene når man velger en partner for livet.

MOTSIGENDE SPØRSMÅL TIL MEG SELV: Siden livet går fort, bør man ikke heller bare GO FOR IT, ikke tenke så jævlig mye og heller gjøre det som føles riktig der og da? Hvorfor skal man være så helsikes fornuftig hele tiden?

Begge parter har rett til å ha noen forventninger og krav til den andre og jeg ser ikke noe feil i dette, så fremst man ikke prøver å endre partneren til noe han/hun ikke er. Det handler om å kjenne seg selv såpass at man vet hva som gir en energi, gjør en glad, bidrar til mer lykke og hva som trekker en ned, gjør en sliten og irritert. Alle har forståelse for at det oppstår uenigheter i et forhold, men har man funnet en som passer en på mange plan, vil disse uenighetene føles enklere å håndtere enn hvis begge er veldig forskjellige. Tenker jeg.

Verdier! Nei, nå begynner tankene å vandre igjen. Et innlegg om verdier og like verdier i et forhold kan komme i et annet innlegg.

Jeg tenker også at det er svært viktig at man har det godt med selv selv før man velger å bli sammen med noen. Ikke fordi at forholdet er dømt til å gå under, men fordi det vil bli enklere for begge to å forholde seg til hverandre, og ikke for å nevne; vedkommende du velger å innlede et forhold sammen med blir en bonus til et allerede godt liv!

For min egen del så følger jeg begge deler, fornuften og følelsene. Hvis fornuften forteller meg at dette er bra/dårlig, er jeg åpen om dette og hvis følelsene sier noe annet, forteller jeg dette også. Åpenhet, som det så fint heter og som jeg er tilhenger av.

Åpenhet er noe annet enn å være privat og ærlig. Tilhører et annet innlegg.

Så finnes det egentlig en konklusjon på innlegges tittel? Det blir nesten som, hva kom først, høna eller egget? Jeg får mest lyst til å rope ut: følg hjertet og gjør som du selv føler er riktig! Ergo, følg følelsene.

It's all about the viiiibeees...

Eller?

Gry fikk meg yr

Jeg snakket med en venninne forleden og under samtalen der stort og smått ble delt, spurte hun meg plutselig: "Poster du innlegg på Instragram og på bloggen når du er i følelsene"? Spørsmålet fikk meg til å tenke. Jeg tenkte høyt sammen med henne og jeg tenkte inni meg selv. Jeg tenkte faktisk på dette i dagene som kom, men jeg svarte ærlig der og da: "Visst ja, men ikke alltid".

Det faller meg naturlig å skrive når jeg har det bra, men det faller meg enda mer naturlig å skrive når jeg har det dårlig. Når jeg føler meg nedfor, lei, maktesløs, misforstått eller sviktet på en eller annen måte, går jeg automatisk inn i meg selv. Det er i de stundene jeg tenker mest, grubler som verst og føler kreativiteten vokser. For ikke å snakke om skrivelysten. Diktene strømmer på og ordene detter ned på tastaturet eller i skriveboken før jeg rekker å ofre de en tanke. Alt jeg skriver føles så ekte, så sårt.

Som min gode blogg-venninne så fint svarte meg på kommentaren min på gårsdagens innlegg, undres jeg selv og på følgende: "Er det ikke påfallende hvordan og hvor mye vi lar oss påvirke av vonde hendelser i forhold til de gode? Hvordan vi bærer med oss de videre, mens de gode bare blir glemt"?

Hvorfor er det slik at jeg har lettere for å være kreativ når jeg er lei meg? Det er ikke bare jeg som kjenner meg igjen i akkurat dette. Det er flere eksempler på artister, kunstnere og forfattere som sier det samme; de lager best musikk og lyrikk når de er deppa, de beste maleriene kommer når de har kjærlighetssorg og de beste novellene blir til når man jobber seg ut av en depresjon. Hvorfor blir jeg ikke like skrivelysten og kreativ de gangene noe godt skjer? Det er jo noe bra som skjer meg hver eneste dag. Jeg har alltid noe å være takknemlig for. Hvorfor blir ikke disse følelsene til et dikt?

Jeg kan fortsette i evigheter, men akkurat dette innlegget skal Gry har takken for at ble til. Uten hennes spørsmål, ville jeg ikke ha grublet som jeg har gjort de siste dagene og jeg ville ikke blitt såpass bevisst på hvor mye jeg faktisk skriver når jeg er "i følelsene". Jeg kan vel nesten konkludere med at, alle dikt og innlegg jeg deler på bloggen stammer fra "i følelsene", men at innleggene ikke, nødvendigvis stammer fra en fersk opplevelse.

You may not see the consequences of your actions

From start to now
You've only been a fool
Played with fake cards
I understand why, my boo

A pity boy like you
With nonsense views
Over your self, over me, over life

Time to set myself free
Though the feelings are real
That's why it breaks my heart
To see that I have to leave

The head says yes
The feelings says no
Your smile says yes
Your actions says no

We both need to go

A miss


Years go fast
I miss you
It's true, it's easy to miss you
Your confidence, honesty and credibility
For so long
Until the day, when we decided to redo

I've lost the glow
Can I get it back?
Well, I don't know
Maybe you knew
Before I decided to leave you

You're there and I'm here
Both with a new life
I love what I have
It could be better, as always
That is why, I ask myself
Would it be better with somebody else?

Have a miss for you, forever
Have a love for you, forever
You're in my heart, forever
Cause, you were easy to love
Your confidence, honesty and credibility
Never let that go
You're the one for someone

The big step

Nå er det en stund siden jeg har delt noe fra mitt lille private. Det går som regel i dikt, refleksjoner og tankespinn for det er det jeg synes er mest interessant å skrive om.

Som alle andre har også jeg en hverdag og denne hverdagen inneholder stort, smått, godt og tidvis tårevått.

I går skjedde det noe ganske så stort. Jeg tok et big step inn i voksenverdenen og kjøpte meg en leilighet! Ettersom den ikke vil være innflytningsklar før første kvartal 2019, har jeg enda to år på å virre rundt før jeg må bli voksen. Det sagt, hvem vil egentlig bli voksen og hva vil det si å være voksen? Tilbake til det i et senere innlegg. Dette innlegget skal nemlig minne meg på hva slags innsats jeg selv har gjort og hvor takknemlig jeg skal være for det økonomiske tilskuddet mine fantastiske besteforeldre ga meg for noen år tilbake. Det var denne sum som gjorde meg motivert til å virkelig ta fatt, spare og komme meg inn på boligmarkedet.

Det litt morsomme med det hele er at jeg for en måneds tid siden skrev opp i kalenderen for 2017 følgende: 17.03.2017: Jeg har blitt boligeier. Jammen, skjedde det ikke tidligere og jeg tror universet valgte å gi meg det 16.11.2016 istedet. Snodig at jeg i dag, 17.11.2016 velger å dele dette med omverdenen. Så jeg nå.

Dere lurer kanskje på hvor jeg skal bo om...to år? Kan røpe litt, da. A-kjendis som jeg er orker jeg ikke fans og presse utenfor døren min fra første innflytningsdag.

Som du ser, er det flere leiligheter som er ledig så vil du bli naboen min er det bare å løpe og kjøpe. Gåten blir å finne ut hvor dette skal bygges, men et lite hint er: www.obos.no

Fram til innflytningen aner jeg ikke hva slags vendinger livet vil ta, hvilke apekatter som blir kastet på meg eller hvilke velsignelser jeg vil få. Det føles riktig å tenke at, alt skjer for en grunn og når tiden er inne for det. Det gir i hvert fall meg litt indre ro og letter behovet for kontroll.

Så ja. Tenkes, JEG HAR NÅ BLITT BOLIGEIER OG DET FØLES NOE RART, MEN VELDIG GODT :) Grattis, Camilla!

Da & Nå

Den gang da
Nå er nå

Spurte, lyttet og stolte på
Presenterte, pratet og svarte
Ga et bilde på det som var
Krysset check på alt du sa

Den gang da
Du var den rette
Føltes så godt
Vi ble aldri mette
Et innhold uten å gjette
Kjærlighet, ærlighet, respekt
​Trygt, forutsigbart, ekte

Stille spørsmål, gjette så
Dele av deg selv må ventes på
Nysgjerrighet til ingen nytte
Du stopper, blir stum
Ingen svar å få
Hva er det å vente på?

Fram og tilbake, hjertet hopper
Varmere og sterkere enn dagen før
Det vet hva som venter
Slag holdes tilbake, som å dø
Håpet lever, men det blør

Du streifer tankene i ny og ned
Vil gjerne følge mer med
Det føles bare feil, blir lei
Vil reise i en fei
Uten deg,
eller han
Bare meg

Just empty



So empty inside, even with you by my side
Am I blind?
Is it you or is me?
Show me that you wanna be

You irritate me with your lack of knowledge
You look like a fool, seems that, that is your rule
Acting childish so no one need to expect
anything from you

You should apoligize
Take a breath, take a look in my eyes, be serious and
apologize
You can't take back the lies

Don't have the energy to give you more love
Wish you could do something that made me go
You' act like a toy
I need a real boy

So, why do I have so much love for you?
Maybe, I'm just stubborn and don't want to
realize that I made a wrong decision by choosing you...

Jeg skriver ikke bare for å skrive

Åh, heisann. Så hadde det gått en måned siden siste innlegg og de få som titter innom undres nok hva som har skjedd i livet mitt siden 23.08.2016. For å svare på det og for å slukke eventuelle branner og spekulasjoner: Inte mycke! Men, jeg har vært på Zakynthos alene og jeg i Ålesund med kjæresten. Begge steder fine, men jeg hadde foretrukket været og strendene som var på Zakynthos Ålesund!

Dagene går fort og dagene fylles med jobb, trening, kjæreste tid, selvutvikling, latskap, latter, irritasjon, gjenforening, frustrasjon, usikkerhet, fremtidstanker, feiringer og glede. Det er vel dette som kalles "livet". Noen ganger(uten å utlevere meg som en emo eller et depressivt kvinnemenneske), skulle jeg til tider ønske at jeg sovnet inn og våknet med fasiten under puten. Hvor digg hadde ikke det vært? Jeg hadde sluppet å tenke meg i hjel på planer, mål og på meg selv. Jeg hadde hatt en fasitbok som sa, kort, men kraftfullt: Gjør du dette så vil du føle lykke. Velger du han fremover han der, så vil du føle kjærlighet, forelskelse og trygghet livet ut.

Men det er som overskriften sier, jeg skriver ikke bare for å skrive og skulle jeg gjøre det, er det kun for meg selv og ikke for offentligheten. Jeg skriver når jeg føler meg engasjert og at jeg mener jeg har noe å komme med. At jeg har en tekst som gir refleksjon og tid til ettertanke. At jeg skriver eller mener noe som skaper reaksjoner eller, jeg skriver for å formidle et budskap. Dette innlegget kan jo på den ene siden anses som nettopp det - jeg formidler et budskap som man(noe utydelig) mellom linjene kan lese at, "Akk ja, nå er hun i boblen sin igjen". Kanskje det stemmer, kanskje ikke. Budskap eller ei, jeg følte for å skrive noe nå så derfor gjorde jeg det.

Natten sniker seg på, jeg trenger min skjønnhetssøvn og sovner lett, derfor tenker jeg at sengen vil bli godt nå. Tirsdag allerede i morgen og før vi vet ordet av det, legger vi oss torsdag kveld, våkner til fredag og da er det helg :D

Invitasjonen

Etter flere uker med Facebook, SMS og Instragram var endelig dagen kommet til deres første date. Begge var spente, det innrømmet de ovenfor hverandre. Hun hadde allerede gjennomført dagens økt, bare for å føle seg litt mer fresh, han hadde startet dagen med en gåtur etterfulgt av en solid frokost med egg og kaviar. Han elsket den kombinasjonen.

Hun ankom Oslo litt tidligere for å være sikker på at hun ikke ble forsinket. Han hadde tenkt det samme, for han overrasket henne inne på Oslo S før tiden. Han kom bakfra. "Så flaut", tenkte henne. Hun var på vei til å ringe bestevenninnen sin for å fortelle hva som var på vei til å skje, samt drøye ut tiden. Hun ville heller være noen små minutter forsinket, enn å komme til avtalt tid. Å stå der å vente akkurat klokken 15.00 virket så desperat.

"Haha, dette forventet jeg ikke", lo henne i det de ga hverandre en klem.
"Hva mener du?", spurte han. "Shit, hva svarer man på det"? 
"Nei, jeg hadde ikke sett for meg at vi skulle møtes her. Ble litt overrasket, bare".
"Åja, nei jeg trodde ikke jeg skulle møte på deg her heller", svarte han.

Klein stillhet.

De begynte å gå. Det beste nå var å fortsette og gå, komme seg ut av hele Oslo S. Hun trengte luft. Han geleidet henne mot Operaen, deretter mot Sørenga og så tilbake igjen i retning festningen. De gikk en lang runde. Solen skinte og han tok på seg solbrillene sine. Som alt annet hadde også solbrillene en historie. 

Oslo by og havnepromenaden var under oppussing. Tenk så moderne Oslo ville bli til slutt.

De snakket hele tiden og begynte med trygge temaer som jobb, interesser, venner, litt familie og opplevelser. Videre gikk de over på familieforhold, relasjoner, utfordringer, ønsker, erfaringer, drømmer og planer for fremtiden. Han nevnte beskjedent om en konsert som skulle holdes i Paris den høsten og bandet hadde henne hørt om før. To billetter var bestilt allerede, så han fikk se om en av gutta ble med... 
Hun klarte ikke å legge fra seg hvor annerledes og dyp han virket. De hadde så like tanker. Det var flere ganger hun tok seg i å tenke at det ikke kunne stemme, at han bare spiltefor å få henne til å falle for ham. En gutt kunne umulig tenke det samme som henne? Han var jo en gutt!

"Jeg tenkte vi kunne sette oss der å ta et glass vin eller noe. Det var der vi møttes første gang", pekte han i det vi hadde kommet et stykke på Aker Brygge. Hun ble varm innvendig. Hun følte seg viktig og husket. Så romantisk han var.
"Ja, veldig gjerne. Haha, så romantisk, ah", svarte hun med et flørtende blikk. Han gliste tilbake og sa at det var på sin plass.

De ble geleidet inn ved et bord med utsikt mot sjøen. Været fortsatt fint, men med en lett bris. De bestilte et glass hvitvin og praten fortsatte. Begge syntes dette var både skummelt og morsomt. Han virket litt nervøs og hun merket det ved at leppene og munnen fikk noen små skjelvinger innimellom. Hun kjente litt på det selv også for armhulene begynte å bli litt klamme. Heldigvis hadde hun på seg en genser hvor det ikke viste.

Etter to glass hver med hvitvin, var det magen som ville ha litt oppmerksomhet og de trasket videre. Han visste om en bra restaurant som serverte god, smakfull og ulik mat. Hun var selvfølgelig med på det.
Timene gikk. De drakk vann til maten noe som var nytt for han. Han likte det, i
kke ukjent for henne i det hele tatt. Maten var suveren, nye smaksopplevelser, men det beste med alt var å dele øyeblikket med han. Det var følelsen hun satt med gjennom hele kvelden. Han viste så mye omsorg, interesse og kreativtet. Klokken begynte å nærme seg...sent, men ingen av dem ville avslutte kvelden. 

"Vi skal ikke bare bevege oss mot Løkka å se om vi finner noe der"?, spurte han i det de gikk ut av restauranten. Han tok henne i hånden, slapp litt opp, tullet, holdt litt rundt henne, før de gikk mot bussholdeplassen med et lite mellomrom mellom seg.

Løkka var stille. Ukjent til Løkka å være, men det var tross alt en sen påskekveld. Andre var på påskefjellet eller i syden, de på deres første date i Oslo by.

"Her går vi inn", sa hun.
"Ja, hvorfor ikke", svarte han.
De la fra seg jakkene i sofaen og før han gikk på do ba han henne om å bestemme hva slags drikke de skulle ha. Det endte med at hun betalte for en vinflaske, det skulle bare mangle etter alt han hadde spandert på henne gjennom dagen. Hun hadde faktisk følt det ubehagelig om han
skulle insistert, men det gjorde han ikke. Hm, var han kanskje gjerrig?

Et par timer til gikk forbi. Hun måtte rekke siste tog hjem, han hadde flere kollektivmuligheter enn henne. Nok en gang tenkte de likt og han kunne erindre at hun hadde fortalt en gang tidligere hvor kjipt det var at togene ikke gikk hele natten. De klarte selvfølgelig å drikke opp vinflasken før de dro. 
Trikken ned til Oslo S, mange varme klemmer og kyss før toget kom. To minutter etter at hun var gått på ringte han. "Åh, han er utrolig"!. De snakket sammen hele togturen og da hun var kommet hjem, hadde han vært hjemme i fem minutter. På med nattøy hver for seg, fremdeles lys våkne begge to. Begge satt de å så mot månen og skravlet. Plutselig sa han: "Jeg har tenkt på en ting. Du vet den konserten i Paris? Da jeg kjøpte billetten tenkte jeg på deg og meg. Det hadde vært så spesielt å dele den opplevelsen med deg så jeg vil gjerne invitere deg med dit i september. Hvis du vil da..."?
Wow, var han seriøs nå? Seff, ville hun bli med på det, men..Tenk hvis det ikke bli dem? Tenk hvis noe skulle skje i mellomtiden og alt måtte avlyses? Nei, ikke noe tid for sorger nå. "Ja, det vil jeg veldig gjerne", svarte hun tilbake.

De var like overrasket begge to hvor fort dagen hadde gått og at de fremdeles ikke var lei hverandre. De ville bare prate. For en date og nok en natt hvor de begge sovnet med et lass av forventninger og et smil om munnen.

Elsk meg når jeg fortjener det minst, det er da jeg trenger det mest

Dette sitatet kom jeg over for mange år siden. Jeg fant til og med et skilt som jeg hang opp i daværende leilighet som en påminnelse, men jeg brukte lang tid på å reflektere over sitatet og jeg følte ikke at det ga meg noe. Det var noe med setningen, "fortjener det minst". Hvorfor skulle jeg elske en som ikke fortjente det? Og hva vondt skulle ha skjedd vedkommende som tilsa at personen faktisk ikke fortjente å bli elsket, men så skulle personen allikevel bli elsket av meg? Jeg skjønte ikke. Var forståelse, tilgivelse og aksept tegn på at man elsket?

Men så. Gjennom årenes løp har man opplevd, erfart, vært lykkelig, vært innom helvete, vunnet og tapt. Det var når jeg var på et kort besøk innom helvete hvor denne setningen dukket opp og da begynte analysen og refleksjonen på nytt. Jeg tror jeg skjønte sitatet, jeg tror jeg nok det!

For. Når vi alle har det som verst, uansett grunn, så vil dette vises. De rundt oss vil se det, den som har det vondt vil føle det. Hvis man er i et forhold vil humøret alltid gå utover kjæresten, men for single kan denne sinnstilstanden gå utover venner, familier og kolleger. Uavhengig av status, når man føler seg som verst kan man lett komme med kommentarer, bemerkninger eller en væremåte som viser sin egen elendighet. Du tar det utover den første og beste og den som får skyllebøtten over seg skjønner ingen ting. Du på den andre siden mener du har all rett til å være ei megge/en okse og de rundt deg får enten akseptere det eller komme seg bort. Det er jo ikke du som er teit, det er de som ikke forstår!

Jeg tipper alle kan kjenne seg igjen på en eller annen måte, jente som gutt og jeg tror at de med nok selvinnsikt vet hvorfor de oppførte seg som de gjorde. 

Sinne, aggresjon, frustrasjon og temperament er følelser alle har, men dessverre er ikke disse følelsene like akseptert i samfunnet. Som jente kommer man spesielt dårlig ut ved å vise sinne(vel, noen finner dette sjarmerende), for gutta er det mer akseptert. Men, sinne og aggresjon er i bunn og grunn tegn på sunne følelser og årsaken til følelsen skyldes frykt, sårbarhet og at man er redd. Man frykter det verste, man er redd for å ha mistet kontrollen og man føler seg tråkket på og urettferdig behandlet som menneske. Så klart er det mange som vil gi uttrykk for dette og det finnes haugevis av måter å vise "nederlaget" på. Du kan rope til kjæresten, du kan kritisere, du kan smelle med dører, du kan kaste ting rundt deg eller du kan bli stum(huff, jeg håper ikke alt dette skjer på en og samme tid), men hva du egentlig sier og føler er: "Se meg, lytt til meg, hold rundt, ELSK MEG". "Ikke forlat meg, aksepter meg". "Vær snill å forstå at jeg ikke mener noe jeg sier eller gjør, jeg er bare redd, frustrert og føler meg maktesløs". "Elsk meg nå som jeg viser meg fra min mest ydmykende side".

Jeg forstår sitatet(etter min egen tolkning, så klart) og nå skjønner jeg enda mer hvor vanskelig det er å praktisere. For hver gang noen tar klørne frem uten en nevneverdig grunn eller gjør noe annet mot meg uten grunn, skal jeg ha i bakhodet at, det er mest sannsynlig ikke meg, men vedkommende har mye som skjer hos seg og ikke minst, hvordan ønsker jeg at andre skal behandle meg hvis jeg plutselig er hormonell og altfor følelsesladet?

Alle ønsker vel innerst inne å kunne vise alle sidene av seg selv uten frykt for å bli dømt, hakket ned på eller å bli forlatt? Jeg ønsker i hvert fall det. Jeg vet hva mine svakheter er og tanken på at noen hadde valgt å forlate meg grunnet det, stikker. Jeg hadde kommet over det, så klart, men avvisningen på at du ikke var bra nok for personen er tung å bære. Men så lenge jeg er bra nok for meg selv, vil jeg overleve det aller meste og tydeligvis, var ikke han den rette for meg, for da hadde han sett meg, lyttet til meg, holdt rundt meg og bare elsket meg.

Vendepunktet

"Hva sa det du for noe?", spurte han med en overrasket og irritert stemme.
"Du hørte hva jeg sa og det er slik jeg har det og føler meg som nå", svarte hun tilbake flau, angrende og såret.

Hun fortsatte å ta på seg ytterklærne. Vesken slang henne over skulderen, latet som ingen ting, så seg selv i speilet og snudde blikket mot han.

"Jeg kommer ikke til å løpe etter deg hvis du tror det", sa han. Hva slags setning var det? Det fortalte vel bare hva han følte og hvor "mye" han ville kjempe for å beholde henne.

"Nei, det vet jeg vel", svarte hun overlegent tilbake og hun kunne kjenne at hjertet falt ned i buken hennes og fortsatte videre nedover mot bena. Ikke bare falt det fordi hun faktisk forsto det var hun selv som hadde vært urimelig og overdramatisk, men hun forsto at hun ikke var bra nok til å kjempes for.

Hun lukket opp døren, lukket den igjen forsiktig bak seg og tårene begynte å trille. Ikke nok med at hun ble våt av egne tårer, men det hadde begynt å regne, det blåste lett og hun hadde ikke paraply. For et liv. Innerst inne håpet hun på at henne snart ville kjenne en hånd på skulderen.

Hun kom til bussholdeplassen, men bussen kom ikke før om syv minutter. Hun snudde seg. Tankene vandret, refleksjon, analyse og følelser var i spinn. Skulle hun gå tilbake eller skulle henne fortsette hjemover? Hun følte sterkt at det var hun selv som hadde vært teit, men stoltheten, staheten og selvstendigheten hennes vil ikke gi slipp. Bussen kom, hun snudde seg for siste gang. Ingen kjent skikkelse som verken så mot henne eller kom løpende. "Det var det", tenkte hun. I morgen er det hele over og hovedårsaken skyldes henne selv. En mer barnslig oppførsel, trodde hun aldri at hun skulle vise. Skamfull. Allikevel, var det noe inni henne som sa at den følelsen hun hadde før hun valgte å dra, ikke er greit å føle.

Bussen var relativt tom. Hun klødde i fingrene etter å både sende en sms og til å ringe. Savnet etter han kom umiddelbart etter at hun gikk ut døren. Nei, hun skulle ikke være svak, hun skulle ikke falle for noen fristelser og hun skal ikke innrømme så kjapt at hun hadde gjort feil. Han selv burde ha vært oppegående nok til å forstå at han ikke skulle latt henne gå, men holdt henne fast og forsikret henne om at det bare var noe forbigående og at de skulle løse det sammen.

Vel hjemme, vondt i magen, kald, hodet på skakket og hjertet under fotsålen. Hun sendte han en melding og prøvde kort og konsist å forklare hvordan hun følte det og hvorfor hun valgte å dra. Svaret hun fikk tilbake så hun ikke komme:
"Ok. Nei, jeg vil ikke at du skal komme tilbake nå som du er hjemme hos deg selv. Jeg trenger litt tid til å tenke over ting. Godt å vite at du kom deg trygt hjem. Sov godt".
Han trengte å tenke. Slag i trynet igjen. Der fikk hun virkelig beviset på at, i morgen er hun singel. Ikke at det å være singel var noe negativt, men hun ville ikke ha en hverdag uten han.

Natten endte i tårer. Søndags morgen med hovne øyne, tunge øyelokk, poser under øynene, tett nese og litt hodevondt. Hun forberedte seg på en break-up, dro på trening, tittet på gutter for å lette på samvittigheten og for å komme i overlevelses modus, kom hjem, spiste minimalt, tok en dusj og dro av gårde til fyren som nå skulle formidle at, nok var nok.

Han møtte henne i døren med et skjevt smil. Han ønsket henne velkommen og de satte seg i sofaen. De begynte å prate. Hun hadde forberedt seg på hva hun skulle si. Han lyttet. Han rynket på brynene da hun sa "slå opp". Hun var ferdig med å si hva henne følte og mente. Han var enig i at hun hadde vært svært urimelig og teit kvelden før, men å slå opp med henne, hvorfor skulle han det?
"Ja, ok, så kranglet vi, men det betyr ikke at jeg vil gjøre det slutt med deg for det. Jeg elsker deg", sa han.

Det stoppet opp inni henne. Er han seriøs? Godtar han den oppførselen hun viste i går? Hun hadde jo ikke akseptert det ovenfor seg selv en gang enda. Hun fikk en følelse av total lettelse, takknemlighet og ydmykhet. Han tålte en side av henne som hun selv ikke tålte eller visste hun hadde.

Ild, luft, jord og vann, hadde han beskrevet henne som allerede. Hvilke elementer som ble vist kvelden før, var hun selv usikker på, men jord som var hennes primære element var det i hvert fall ikke. De klemte hverandre, sa unnskyld, tårene trillet fra noen allerede slitne tårekanaler og i mens hun var i armene hans, fikk hun en merkelig følelsene. Rollene var byttet. Hun var ikke lenger den som kontrollerte forholdet. Hun var blitt underlegen. Hun følte seg sårbar, svak og ynkelig. Faen, det var jo ikke den følelsen hun hadde sett for seg eller forberedt seg på! Trodde han at han var klippen i livet hennes etter dette? Hvis så, trodde han helt feil, for ingen andre kunne være klippen hennes enn hun selv. 

Det var noe som var blitt endret og hun var usikker på om hun ville klare å akseptere det.

En fyr med innhold

Det manglet ikke på komplementer og måten han ga de på var alt annet enn slesk og overfladisk. Hun kunne føle hans genuine framtreden med bruk av ord og hvert ord virket nøye gjennomtenkt. Noen skrive og talefeil var det, men det brydde hun seg ikke om. Hun skjønte innholdet i det han skrev og i det han sa. Det var det viktigste. 

Han virket oppriktig og måten han viste det på var å alltid takket for tiden de hadde vært sammen, han spurte alltid når han fikk se henne igjen og han fortalte om mer energi, optimisme og glede etter at hun kom inn i livet hans. Han virkelig elsket at hun var nysgjerrig. Hvem han var, hans fortid, hva han hadde opplevd, hva han drømte om og hvilke planer han hadde for fremtiden. Hun var så forståelsesfull. Ingen jente hadde vist han en slik side før. 
En ting var sikkert, han var ingen A4 fyr med politisk korrekte meninger og stabile rammer rundt seg. Men, han hadde en tradisjonell side; han ville finne den ene som han kunne gi seg hen til. En jente som han ville fri til og en jente som han kunne stifte familie med. Det var akkurat en slik fyr hun også ville ha. Kunne han være hennes rette?

Begge hadde hatt lengre og kortere forhold bak seg. Begge hadde de opplevd løftebrudd, svik, utroskap, men også framtidsdrømmer og kjærlighet. Dette tilhørte fortiden. Nå skulle de to bli kjent og de skulle måke vei for deres fremtid. Hun var hele tiden litt på vakt for han var så annerledes, så fri, men så interessant og så snill. Han hadde noe ved seg som truet hennes syn på hva det optimale forholdet var og hvordan den perfekte mannen skulle være. Han utfordret henne. Videre, så var han frempå, virket sikker og hans dedikasjon og tålmodighet hjalp henne til å komme over de verste dumpene. På noen få måneder lærte han henne, ubevisst, at det er lov å ta plass, lov å krangle og at alt dette ikke er ensbetydende med at noe er feil eller at de ikke er riktig for hverandre.

"Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive deg, men for meg er du både ild, luft, jord og vann", tikket det inn på telefonen. Hun dånet. "Drømmer jeg?", tenkte hun. Hun elsket å få sms fra han eller se han ringe. Sms'ene var alltid positive, han bøy på seg selv og han ga henne en oppmerksomhet hun ikke visste hun savnet. 
"Blir litt målløs jeg. Likte at du beskrev meg med de fire elementene, det er originalt", svarte hun tilbake. Det skulle vise seg at en mer korrekt beskrivelse av henne, ikke fantes. Han var spot-on forut sin tid uten å helt vite hva som skilte elementene fra hverandre, bortsett fra det åpenbare om at ild ikke er vann og jord ikke er luft.

"Jeg liker de følelsene du får frem i meg. Det er skremmende og godt på samme tid", tok hun motet til seg og skrev på en sms søndags kveld. Hun digget følelsen det ga henne, men, det var alltid et "men". Hun hadde hele livet hatt nokså stålkontroll over følelsene sine, men samtidig var hun hjemsøkt av en slags frykt. En frykt for å ikke bli tatt på alvor, en frykt for å være for mye, en frykt for å hengi seg til en gutt, en frykt for å miste kontroll og ikke minst, en frykt for å bli brukt fordi hun visste så inderlig godt at hun trodde godt om alle - inntil det motsatte var bevist.

Han svarte ikke med en gang, men det var ikke mange minuttene før det tikket inn en sms tilbake: "Jeg føler det på samme måte. Du er så herlig <3. Jeg liker å merke det du gjør med meg, for jeg lærer så mye om meg selv bare ved å være eller snakke med deg".
"Han her ass", tenkte hun og sommerfuglene i magen begynte å flakse kraftfullt med vingene. Eller nei, de parret. De hadde heftig sommerfugl sex i magen hennes.

Heldigvis, var det bare en natt som skilte hun fra å være i armene hans igjen!

På Gudruns

Det var vårjevnsdøgn. Hun skulle på fest hos en venninne, han skulle være alene hjemme med thai wok og rødvin.

På vei til venninnen chattet de på Facebook. Hverdagslig samtale, hvordan uken hadde vært og hva mer de skulle i helgen. Hun fortalte hvor hun var på vei og det var slik han fikk vite hvilke planer hun hadde for akkurat denne kvelden. Han responderte med at kompisene ville få han med ut, men han ville slappe av hjemme. 

Etter hvert som timene gikk og kvelden snek seg på, tok de opp kontakten på Facebook igjen. Han syntes henne var så god som chattet med han, selv når hun var på vors. Hun prioriterte faktisk han? Kjedet henne seg? Var det et kjedelig vors? Hvem var der? Hun koste seg masse, hadde ingen forhåpningen til kvelden og så ikke noe galt i å chatte litt med han mellom slagene. Plutselig skrev han at han endte med å møte kompisene, allikevel. Han spurte hvor henne skulle ut, hun visste ikke enda, men kom med noen alternativer som jentene hadde ropt ut. Hun regnet med Bar Vulkan eller Lavvo. Dit ville ikke han. Hun brydde seg egentlig ikke om det, akk så, det hadde vært gøy å se han.

"Gudruns, dra dit istedet, dit skal jeg", skrev han til henne på chatten. Hva slags sted var Gudruns, anyway? Venninnene sa det var bra, flere skiftet mening og ville dit, men ingen ting var bestemt enda. "Jeg følger strømmen og går dit flertallet skal. Noen her har nevnt Gudruns, men vi vet ikke enda", sendte hun han. Han håpet de valgte Gudruns.

Bussen kom og jentene hadde bestemt seg. Valget falt på Gudruns. Hun sendte melding på chatten om at det var dit de skulle, så da traff de hverandre sikkert om han fremdeles skulle dit. Han ble glad. Faktisk, veldig spent. Hun også innerst inne.

Jentene ankom utestedet og stemningen var god. Annerledes innredet, chill musikk, hun hadde faktisk vært i samme lokale for mange år siden, men da het det noe annet. De bestilte noe å drikke, vandret rundt og kom i prat med noen gutter.

"Hei, der var du", var det en som plutselig avbrøt, mens hun sto og snakket med en gutt. Det var han. Hun syntes det var litt kleint, for dialogen med han fra utstedet gikk fint, men han her tok liksom styringen som om de kjente hverandre godt. Fyren som hun hadde møtt på utestedet spurte hvem han nye var. Han nye svarte stolt, med et flørtende blikk mot henne, "vi er kollegaer". Hun sto der, følte at hun måtte avslutte med han første for å fortsette samtalen med "kollegaen" sin. Det var jo det hun egentlig ville også. Han fra utstedet hadde uansett dame, men likevel, han var høflig og hadde gitt henne komplementer for både utseende, hennes (tilsynelatende) selvsikkerhet og måten hun pratet på. Hun klarte å snike seg vennlig bort.

Han kom med en kompis. De var visst ikke flere.

Hun tenkte at han dro ut på grunn av henne. Det stemte nok. De pratet mer, mimret tilbake til første gang de møttes på en random bransjesammenkomst. Hans karisma hadde vært og føltes annerledes helt fra da. Rolig, høflig, gentleman og selvsikker. Kjekk av utseende, sjarmerende, nytt og helt noe annet enn hva henne vanligvis ville snudd seg etter. Men det var ikke det som var viktig nå. Skulle hun investere eller hele tatt, gidde å bruke tid på en ny fyr, måtte han inneha flere egenskaper enn ytre kvaliteter. Han her var bare så imøtekommende og varm.

Det begynte å bli livlig og folksomt. Musikken høyere, mindre plass på dansegulvet, litt mer å drikke, venninner som forsvant, de nærmeste ble værende.

"Er det han?", spurte bestevenninnen. Også hun tenkte han var annerledes. "Jupp", svarte henne, med et lurt smil.

Gutten fra tidligere den kvelden gikk forbi henne flere ganger, prøvde å få litt øyekontakt, så på mens hun og "kollegaen" danset og pratet. Stakkars. Hun følte litt på det. I tillegg hadde hun løyet om navnet sitt, sagt noe annet enn hva som var sant. De gangene hun dro ut på byen, ble sjekket opp og hun visste det ikke ville bli noe mer, pleide henne å gjøre det. Hvorfor ikke? De kom jo ikke til å møtes igjen, uansett.

Klokken tikket, kjente kom bort og hilste på. En av dem ville hun egentlig ikke snakke med, det var en historie der, men gjorde det av medlidenhet. Han hadde blitt narkoman. Trist.

"Kollegaen" kunne faktisk danse! Kompisen sto litt beskjeden i bakgrunnen og så på. "Du er så herlig", sa han plutselig, mens han ga henne verdens ømmeste, smilende og varmeste blikk. Herlig? Når hadde hun blitt kalt det sist? Aldri. Hun levde på det i noen minutter. Følte på musikken, stemningen og vibbene i rommet. Det var lenge siden hun hadde kost seg såpass mye på byen. De fortsatte å prate og kjemien var virkelig der. Han var spesiell.

Han nærmet seg henne mer og mer. Hun var i sin lille verden, svevde og fløy om en fugl. Eller, hun lot bare rytmene fra musikken føre henne fram og tilbake. Hun hadde det virkelig gøy! Han kom nærmere og ville kysse. Hun snudde seg høflig vekk, latet som hun danset og ikke så det komme. Ish, det kleineste henne så ute på byen var par eller tilfeldige som råklinte på dansegulvet. Det var så lite lady-like.
Han prøvde seg igjen. Hun lot det skje. De kysset ømt, bare med leppene. Så kom tungen snikende. Det var digg. "Vet du, jeg lever en gang og hvis jeg føler for å kline med han her, så gjør jeg faen meg det", tenkte hun og forsto med det samme at det var akkurat dette alle tenkte når de råklinte på dansegulvet. Han var flink. Veldig flink.

Venninnene så det og de bare smilte. "Han virker snill og god", sa bestevenninnen etter på. "Det føler jeg også", svarte henne tilbake.

Han bestilte et glass vin og kom bort med det med et smil. "Hver så god", sa han. Det hadde han ikke trengt. Klokken var jo rett før 03.00 og hun orket egentlig ikke mer. Ikke fordi hun var full, men fordi det var så sent. Hun tok en slurk. "Tusen takk, det var snilt", svare hunHan smilte og tok armen rundt midjen hennes.

Lysene ble skrudd på. Alle myste lett. "Det er slik jeg egentlig ser ut med lyset på", tenkte vel de fleste.. Det var mer eller mindre sant.

Hun satte fra seg vinglasset på basskassen. Ingen vits i å tvinge det i seg. "Fuck, der gikk de 90 schpenna", tenkte kanskje han. Hun tenkte ikke noe over det.

De beveget seg mot garderoben for å hente ytterklærne. De møttes utenfor. Han tok en røyk da de kom ut, hun snudde seg vekk grunnet lukten.
"Vil du ha en"?, spurte han.
"Nei, takk", svarte henne.
Han kastet røyken da han så at hun ikke likte det. Wow, ingen hadde vist hensyn på den måten tidligere. Nok et poeng i boken.

Han presenterte henne for kompisen sin igjen. Merkelig navn, men kult. Hun presenterte bestevenninnen sin igjen, også. 

Det begynte å regne, typisk! Hun måtte løpe for å rekke nattbussen, han fulgte med. De hadde tre minutter på seg før bussen kom. Han takket henne for en kjempe fin kveld, hun det samme. Han kysset, hun kysset tilbake. "Helvetes, regn. Nå blir håret ødelagt", tenkte hun. Han brydde seg ikke og strøk det heller varsomt vekk fra ansiktet. Bussen kom, de kysset farvel.
"Kom deg trygt hjem", avsluttet han.

Noen små minutter senere tikket det inn en melding på Facebook. Hun ble overrasket og glad, og svarte med det samme. Han spurte om nummeret hennes, hun ga det gledelig. Han ringte og de pratet sammen i over 45 min som det tok for henne å komme seg hjem. Han ville snakke med henne helt til han visste hun sto innenfor døren hos seg selv. Det viktigste for han var at hun kom seg trygt hjem. For en fyr! Han hadde gitt henne sommerfugler i magen fra før, men nå kjente hun de enda mer. De fortsatte praten på Facebook, men da klokken nærmet seg 06.00, ble de enige om å ta kvelden. 

Nå gledet hun seg enda mer til deres første date, for datoen var allerede bestemt. Et frø var sådd og hun sovnet med et smil om munnen.

Bøker - sjelens og hjernens medisin

Jeg hadde aldri sett for meg at jeg faktisk skulle skrive et innlegg om bøker. Men så er nå en gang slik at så fort vi kommer ut av mammas mage blir vi presentert for både bøker, musikk og sang. Kanskje det ikke er så rart at bøker er og forblir en stor del av manges liv?


Når vi begynner i barnehagen og deretter på skolen får bøker en enda større plass og betydning. Bøker i utdanningssammenheng ser ut til å være det verktøyet vi skal lære mest av. Vi blir fortalt at bøker hjelper en til å bedre sin fantasi, sin skriftlige evne, talespråk, språk og til å lære noe nytt. De fleste kan mer eller mindre fortelle at de lærte noe etter å ha lest en god bok og jo flere bøker man leser, jo bedre blir både tale- og skriftspråk. Men dette gjelder ikke for alle.
Det er etter en ferdiglest bok eller kapittel vi blir testet hvor mye vi har lært, forstått og husket. Bøker må til for å gjøre de fleste lekser og i tillegg til det vi ble påkrevd å lese, blir det sett på som fornuftig og lærerrikt å lese andre bøker ved siden av. 

Da jeg var mindre likte jeg ikke å lese. Tegneserier av typen Donald Duck, Mikkemus o.l var det aller verste. Jeg leste Penny, Wendy og Girls! Jeg likte å titte i bøker, se på bilder og lese det jeg orket. Litt av årsaken var nok at jeg følte at jeg leste tregere enn mine venninner og når det kom til Donald Duck, skjønte jeg virkelig ikke humoren. Gjør det ikke i dag heller. Det skriftlig derimot, der gikk det fortere. Jeg skrev heller mine egne historier. En av de beste tingene jeg visste med å komme tilbake til skolen etter ferien, var at vi alltid fikk i oppgave å skrive om hva vi hadde gjort og opplevd. Diktat var også gøy. Å lese skolebøker var også interessant, men etter hvert som fagene ble seriøse og det ble stilt krav, ble jeg stresset. Nå skulle man bli testet i det vi hadde lest og vi kunne ikke velge bøkene selv. Jeg fikk rett g slett prestasjonsangst for å ikke huske alt og ble redd for å bli stemplet som "dum"  hvis jeg ikke husket alt som læreren mente jeg skulle huske. Denne angsten fulgte meg faktisk ut ungdomsskolen, men jeg gjorde det bra til tross, heldigvis. Videregående var et kapittel for seg selv, men jeg avsluttet bra der og!

Da jeg begynte på universitet kom leselysten snikende. Jeg fikk faktisk lyst til å sette meg ned i ferier, helger og etter skolen for å lese. Jeg kunne velge fritt hva jeg ville lese og det var ingen som bestemte hvilken bok jeg skulle lese og å skrive en analyse om bokens innhold etterpå. Det kan også være at alderen kicket inn. Jeg slappet av, jeg falt i ro og jeg lærte. Jeg begynte å kjøpe egne bøker og for hver bok jeg kjøpte, jo stoltere ble jeg. Jeg fikk aldri dårlig samvittighet for å bruke penger på en bok, det gjør jeg ikke i dag heller. Det føles veldig godt, faktisk! Selvhjelpsbøker, faktabøker og terapeutiske bøker som får jeg til å tenke, gruble, gå inn i meg selv og som lærer meg nye ting, er det beste jeg vet å lese. Jeg er alltid sulten på å videreutvikle meg som person og til å lære mest mulig om meg selv. Jo mer jeg kjenner meg selv, jo tydeligere er jeg ovenfor andre og jo mer vet jeg hva som må til får å gjøre meg tilfreds.

Jeg mener at det viktigste barnehagen og skolen kan gjøre, er å hjelpe barn til å se verdien av en bok. La de velge hva de vil lese, la de faktisk bli glad i bøker fra tidlig alder. Dette vil hjelpe barn i senere løp ettersom bøker er en så stor del av skolehverdagen. I barnehagen ser man godt hvilke bøker som fanger den enkeltes interesse. Barna kan lese samme bok om og om igjen og de fleste synes det faktisk er gøy med bøker. Dessverre, mister mange barn leselysten når de begynner på skolen og jeg tror det kommer av at, de må lære å lese selv(noe som kan være skummelt for mange barn), de får ikke velge hvilke bøker de vil lese, får de et valg må boka ofte være innenfor en spesiell sjanger og tema og man blir ofte testet etter endt bok. Mye av dette kan skape frykt for å ikke være bra og smart nok. Er du i tillegg "uheldig" å bruker litt lengre tid på å lære deg å lese og skrive, får en diagnose, vil bøker og det å skrive etterhvert bli forbundet med noe negativt og noe man ikke mestrer. Her er det SÅ viktig at lærere og foreldre er årvåkne, slik at man kan sette inn tiltak, tidlig innsats og tilpasset opplæring. Det går ekstremt fort nedover for et barn hvis de ikke får hjelp tidlig nok og da vil de lide på skolen de neste 13 årene.

Nå skal jeg snart av gårde for å hente ikke mindre en fire bøker som jeg bestilte for to uker siden. Forfatteren er Dr. Phil, hehe. Aldri lest en bok skrevet av han, så dette blir gøy!

Fortsatt god helg og la deg bli medisinert med en god bok denne helgen ;)

Ti tusen tommeltotter opp for Jennifer Aniston

"Vi trenger ikke å være gift eller mødre for å være komplette mennesker" - Jennifer Aniston

Jeg kom over sitatet på Instragram for noen uker siden og det gjorde noe med meg. Ikke bare mener jeg damen i seg selv er fantastisk, men henne bruker sin posisjon til å gå i dybden av de utfordringene kvinner i dag står ovenfor når det gjelder krav til skjønnet, lykke, sjel og kropp. I en artikkel oversatt av kk.no, slår hun tilbake mot mediene om hvordan de fremstiller oss kvinner.

Det er ingen hemmelighet at Jennifer har blitt mørbanket, skrytt av og forfulgt av papparatzzier helt siden 90-tallet, men spesielt etter skilsmissen med Brad Pitt nådde det nye høyder. Da henne så omsider kom tilbake igjen etter bruddet, var papparatzziene på henne som klegger igjen, mye hardere og frekkere enn tidligere. Ikke bare skulle hun flere år etter skilsmissen bli sett på som ynkelig og stakkarslig, men hun har blitt fram til i dag hetset med hvordan hun ser ut, at hun er sær, at det er feil å velge bort det å få barn, at forholdene hun har vært i fram til hun møtte mannen sin har vært katastrofale og i dette tilfelle, "nå er hun gravid", bare fordi hun hadde en større mage på et bilde. Sistnevnte, var årsaken til at sitatet fikk oppmerksomhet fra meg.

Jeg husker nemlig at jeg kom over bildene for en stund siden. Hun var avbildet på ferie med mannen sin og hvor henne ja, ser noe "bredere" ut over midjen enn hva publikum kanskje er vant med å se. Jeg husker jeg tenkte at hun ser godt ut, at henne koser seg, kanskje hun bare har en litt dårlig dag, kanskje hun gir faen, men jeg husker også at jeg ble nysgjerrig på om hun faktisk kunne være gravid.

Jeg begynte å tenke på hvor kjapp media er til å dømme eller sette merkelapper på kvinner. Videre gikk jeg frem og tilbake i meg selv på hvordan jeg ville akseptert meg selv i "den" kroppen og hvor bra/dårlig jeg er på å akseptere kroppen min slik den er i dag. Det var da det slo meg nok en gang: ALT I DAG HANDLER OM HVORDAN MAN SER UT. Ja, det har vært mye om dette i tidligere århundrer også, men i dag tar det helt av fordi det blir synliggjort via sosiale medier. Så fort en jente har en liten kul, bump eller foodbaby, antar man at hun kanskje er gravid eller at hun har sluppet opp tøylene på mat- og treningfronten(som om det er feil!!). Uansett hvor man vender hodet, skal du banne på at du støter på en reklame, uttalelse eller markedsføring som handler om kropp, utseende og hva man må gjøre for å bli en bedre kroppslig utgave av seg selv(igjen: fokus på det ytre). Og så har du de som sier: "Joda, men du velger selv hva du vil lese og la deg påvirke av". Til dem så har jeg følgende å si: Så ufattelig imponerende at du ikke blir påvirket. Da har du en hjerne som 98% av verdens befolkning ikke har. Jeg blir, faktisk misunnelig(jeg pleier a l d r i å misunne noen) på at du har en hjerne som klarer å se forbi denne galskapen!

I går kom jeg over nok et innlegg om fantastiske Jennifer. Hun fortsetter å imponere med sin menneskelighet. Under en pressekonferanse på Giffoni Film Festival i Italia, fikk Jennifer et spørsmål fra en ung jente om hun noen gang våkner med en følelsen av å ikke vite hvem hun selv er. Spørsmålet gjorde Jennifer blank i øynene. Reaksjonen hennes og svaret hun ga, sier seg selv og viser hvor sterk, modig og ydmyk denne damen er. Respekt!

La oss ikke tro at idoler, skuespillere eller kjente personer har det bedre enn alle andre. De har det bedre i den forstand at de har mye mer penger enn hva den vanlige mannen i gaten kan drømme om. Men med mye penger følger andre utfordringer, men også goder. En gode som kommer av en heftig bankkonto er at rike mennesker har råd til å forbedre, endre og korrigere deres ytre. Baksiden, mange av dem innrømmer det ikke og lar oss "vanlige" mennesker tro de er skapt sånn. La oss prøve å ikke bli påvirket så mye av reklame, urealistisk markedsføring, skjønnhetstriks eller å passe inn i den kroppen eller livsstilen samfunnet skal få oss til å tro er riktig. La oss heller investere tid på å bli bedre kjent med oss selv og å bli glad i oss selv fra innsiden og ut.

Sannheten er jo at, mennesker er vi alle sammen, uansett samfunnsklasse, religion eller land man kommer fra. Vi har alle like mye verdi, uansett utseende. Vi alle har rett til å leve og skape det livet som gjør en selv lykkelig. Vi er en art med fri vilje som kan tenke, huske, reflektere, planlegge og jobbe mot et mål.

Om å akseptere seg selv

Jeg er en utålmodig sjel, jeg kjeder meg lett, jeg blir fort stresset og jeg har faktisk store vanskeligheter med å akseptere visse situasjoner, nåtiden og meg selv. Ovenfor meg selv handler det ikke om personligheten min, men mer livssituasjonen. Hvor jeg er, hvor jeg så for meg jeg skulle vært og hvor jeg faktisk ser for meg at jeg vil være.

Jeg deler gledelig personlig ting om meg selv, men det jeg deler skal være relevant. Da lærer jeg og jeg tror det gir de som leser bloggen min mer også. Ingen kan slakte meg for hvilket syn jeg har på sjel, selvfølelse, aksept, egenverdi, kjærlighet, og derfor kan jeg føle meg fri og god nok til å skrive om akkurat dette. Jeg trenger ikke å finne pålitelige kilder eller forskningslitteratur som underbygger det jeg deler, for det finnes ikke et fast fasitsvar på mine tanker, følelser og meninger.

Når det kommer til aksept, så mener jeg dette henger mye sammen med selvfølelse, selvbilde og egenverdi. Å akseptere seg som den man er i dag, akseptere sitt ytre og å akseptere sin historie. For alle har vi en historie. Hvordan kan jeg, du, vi alle bli flinkere til å akseptere oss selv? For du og jeg er hele tiden i endring, som alt annet. Hvorfor er det så vanskelig å falle til ro med dette?

Jeg mener at, tørr vi å bli kjent med oss selv, søke innover i stedet for utover, kan vi finne svar på det vi lenger etter. For tro det eller ei, det er faktisk innsiden som teller. Har du det ikke bra på innsiden, vil utsiden bære preg av det på en eller annen måte. Om det ikke er synlig i dag, vil det garantert bli synliggjort når du minst venter det eller tidspunktet passer som dårligst. Det er kroppens signal på at du ikke behandler deg selv med respekt, verdighet og kjærlighet.
Som delt innledningsvis, synes jeg det er utfordrende å akseptere hele meg. Alt jeg er og alt jeg har vært igjennom. Jeg tror grunnen kan være at jeg er så ufattelig streng og rigid mot meg selv. Disiplin gir meg mestring, forutsigbarhet gir meg trygghet og kontroll gir meg ro. Jeg krever mer av meg selv enn hva jeg krever av noen andre. Hvorfor? Noen ganger kan det bli for mye og jeg er garantert ikke den eneste som har det slik. Blir jeg for disiplinert, streng, forutsigbar og kontrollert, mister jeg evnen til å leve i nuet og da går jeg glipp av opplevelser, selve livet! Det ønsker jeg ikke. Det er den evige kampen mellom å ha kontroll og tillate seg å flakse med vingene. Veien til et balansert liv.

Når vi klarer å akseptere oss selv fra innsiden, vil dette reflektere vår person fra utsiden. Vi ser harmoniske ut, fornøyde, folk rundt oss blir glade, folk vil være med oss, vi ser gleder i trivielle ting, vi er rolige, oppmerksomme, fokuserte og omsorgsfulle. Vi lever rett og slett med oppfatningen av at: "Visst er jeg bra! Jeg er stolt av alt jeg har gjennomgått, hva jeg har oppnådd, mennesker jeg har møtt, men jeg stopper ikke her. Jeg skal fortsette fremover. Investere i meg selv og bygge det livet som gjør meg lykkelig".



Jeg har hatt denne oppfatningen tidligere, men så mistet jeg den litt på veien. Nå jobber jeg meg tilbake med å føle den igjen, samt å akseptere meg selv mer enn hva jeg noen gang har gjort tidligere.

Jeg håper at du som leser dette innlegget ligger flere skritt foran meg, for da har jeg noe å lære av deg. Ikke nøl med å legge igjen noen ord om dine erfaringer. Jeg lover å ta det til meg!

Ubetydelig og liten



Og mens man ligger her. Ser opp mot evigheten, opp mot det grenseløse store, er det lett å føle seg bitteliten. Som et ubetydelig, lite sandkorn.
Hva i all verden gjør jeg her nede?
Og når du skulle tro at du burde få en oppvåkning, noe som: "Ey, et sandkorn er unikt og ingen sandkorn er like, ergo, ingen er som meg", selv da føler jeg meg fortsatt som et bittelite og ubrukelig sandkorn.
Når skal det si klikk? Når skal brikkene falle på plass?
Men livet er kanskje ikke som et puslespill.

Forsvar egoismen i deg selv

Jeg har lenge ment at det å være en egoist ikke er feil. Det er nødvendig å sette seg selv først hvis man skal komme frem i livet og nå de mål man vil nå. Egoisme kan ses på som selvforsvar, for selvforsvar er (vel) alltid egoistisk? Hvem setter du på oksygenmasken først ved en eventuell flyulykke? Først deg selv og deretter hjelper du sidemannen. Dette eksempelet kan benyttes i livet forøvrig. Sagt med andre ord: Du må være her for deg selv før du kan være der for noen andre. Nokså enkelt teoretisk, men å leve etter kan fort bli litt mer utfordrende. 

Når jeg, ufrivillig blir et offer for folks uttalelser om andre som det å f.eks, være en egoist, må jeg(neida, ikke alltid) blande meg inn og spørre om årsaken til kritikken. Svaret som oftest gis er, "fordi /han/hun alltid tenker på seg selv først" og "fordi han/hun ikke bryr seg om de rundt seg". Ok, greit nok, men jeg hører dog noe annet.
Det de egentlig mener med kritikken er at de selv føler seg oversett og at de selv lar seg provosere av væremåten denne "egoistiske" personen måtte ha ovenfor de rundt seg. Denne ser jeg, men da bør kritikken gå nettopp på væremåten, ikke på at personen setter seg selv først. Det er en like egoistisk handling å kritisere noen for å være egoister, fordi man selv ikke føler seg sett eller hørt. Du prøver jo å stå opp for deg selv fordi du føler du har blitt tråkket på.
Man kan være arrogant, uoppmerksom, manipulerende og nå målene sine, men man kan også være empatisk, årvåken og høflig å nå samme mål. Hvordan man velger å være ovenfor andre på veien mot egne mål, er opp til hver enkelt. 
Videre tror jeg mange kan kritisere andre ut av egen frykt og misunnelse - de skulle ønske de klarte å sette seg selv først litt oftere. 

Du må være overbevist om at du har rett til å eksistere for din egen skyld og leve ditt eget liv. Når du har denne overbevisningen spiller det ingen rolle hva andre sier. Det spiller ingen trille at andre anklager deg for å være egoist når du allerede vet at du er det! Å bli kalt egoist er derfor et kompliment, fordi det innebærer å være et selvstendig menneske med integritet og selvrespekt. Synes du allikevel det er ubehagelig å bli kalt egoist, så vær i det minste bevisst på hvordan du behandler menneskene rundt deg. En som føler seg bra i ditt nærvær, vil aldri kalle deg for egoist og vet du med deg selv at du behandler alle rundt deg med respekt, vil en kommentar om at "du er så egoistisk" bare prelle av.

Vær tro mot deg selv, vær tydelig ovenfor de rundt deg, gi kjærlighet til deg selv og andre og hold fokus på de mål du vil nå. 
Forsvar egoismen i deg selv ved å behandle deg selv og de rundt deg med verdighet, samtidig som du skaper det livet du vil leve.

You both knew

You both knew from the first day
That you never should have messed around

He sais he's sorry for dragging you into this
But he's been going through some things

He hopes he sees you again
And he don't wanna call you a friend
Got him thinking like

Hold it together, hold it together

Just remember this
He said he's sorry for dragging you into this
But he's been going through some things

Hold it together
Well you're the one he want
Girl, what to do, what to do?

If you had it your way, you would take him down
If you had it your way, you would turn him out
And if you're body had a say, you would come again
Scared of what you might say, cause your're at the edge

You both knew from the first day
That you never should have messed around

Girl, what to do, what to do?
Boy, what to do, what to do?

PMS er forklaringen

Alle jenter får det, alle jenter har kjent på det, alle jenter irriterer seg over det og alle jenter aksepterer det. Sistnevnte, noen bedre enn andre.

For min del, har jeg ikke akseptert det før de siste to årene. Hvorfor? Fordi jeg ikke visste at PMS var forklaringen. Når det så ble innlysende, klarte jeg omsider å akseptere at, jeg er verken var deppa, mislykket eller i ubalanse. Det er bare PMS og jeg skal snart ha mensen!

Det er normalt og ja, alle jenter føler på det i mer eller mindre grad. Hva som allikevel irriterer meg (litt) er at ingen har fortalt dette til meg tidligere. Ingen har konkret fortalt meg at, noen dager/en uke i måneden, vil du føle deg dritt og at alt og alle er imot deg. Du vil føle alt dette fordi kroppen gjør seg klar til å få menstruasjon. Det er ikke farlig. Alt du føler er helt normalt, men det vil gå over.  

Jeg vedder på at jeg ikke er den eneste som skulle ønske at noen hadde gitt de denne forsikringen. For hvor mange ganger har man ikke i PMS-perioden(se tilbake til sist du virkelig skulle skjerpe deg eller sette deg et mål) tenkt noe som: Nå skal jeg bli sunnere, jeg må bli mer effektiv, jeg må spare mer penger, jeg må ta bedre vare på de rundt meg, jeg er feit, jeg må begynne å trene, jeg må begynne å trene hardere, jeg må ha mer sex, satan, så stygg jeg er, jeg må strekke ut en hjelpende hånd mye oftere, jeg skal bli best, jeg må vekk fra alt og alle, jeg trenger virkelig ferie? Eller, ikke snakk til meg, la meg være, du irriterer meg, jeg har ikke nok penger, alt er stress og press.

For det er slik at, når en jente har PMS, så er det mye hormonelt og fysisk som blir forsterket og endrer seg. Det er i disse periodene, jeg tror, at mange jenter kan føle seg liten og mislykket, og det er akkurat i denne perioden vi trenger å bli minnet på at, det er normalt fordi du er kvinne og det vil gå over.


Du er fremdeles deg selv lik ovenfor andre, selv om du føler deg dritt innvendig.

NHI skriver følgende om PMS(halleluja):

"PMS er psykiske og/eller kroppslige plager som er tilbakevendende i perioden før menstruasjonsblødningen, og som forsvinner i løpet av de første dagene av menstruasjonen. De vanligste psykiske symptomene er irritabilitet, humørsvingninger, nedsatt stemningsleie, angst, spenninger, aggressivitet, gråtetokter, konsentrasjonsproblemer, rastløshet, søvnproblemer, følelse av å miste kontrollen. De hyppigste kroppslige symptomene er ømme bryster, følelse av utesing i kroppen, eventuelt vektøkning og hevelse i føttene, hodepine, økt bukomfang, magesmerter, hudforandringer (akne), økt matlyst, tap av energi".

Jeg får alt det psykiske og ekstremt såre bryster. Det sagt, jeg digger brystene mine i denne perioden!

Jeg har PMS i skrivende stund og derfor faller det meg naturlig å tenke: "Jeg skal bli flinkere til å akseptere PMS". Innerst inne vet jeg jo at det vil bli en utfordring. Videre, så håper du som tok deg tid til å lese innlegget vil føle deg bedre ved neste PMS :)

Les mer i arkivet » Mars 2017 » Februar 2017 » Januar 2017
Camilla

Camilla

29, Oslo

Utdannet pedagog, men kunne også vært politi, journalist, reporter, forfatter, idrettsutøver, talkshow-vertinne, filosof, skuespiller, personlig trener, befal, komiker eller psykolog. Jobber i dag som fagansvarlig på et kundeservice. Min blogg inneholder selvskrevne tekster om alt fra tanker, følelser, meninger, ytringer, noveller, dikt og innimellom litt tørr humor. Min humor. Er det noe ved meg og mitt som fenges, kan jeg kontaktes på: camillaee@outlook.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

hits